“Gjennomslag”

Jeg gikk inn i år 2020 med en underliggende følelse av et sinne jeg slet med å plassere.
Jeg kretset rundt meg selv med en nærmest ikke-eksisterende lunte, og en sinnstilstand som skiftet mellom utømmelig sorg, og det ukontrollerbart hissige. Uten noen formening om hva jeg skulle forme, eller hvordan noe skulle bli plukket jeg opp glassblåserpipa og begynte å forme glasset.

Den myke, fine glassmassen lot seg forme til jevne, runde og flotte former i ulike rosa nyanser.
Rosa nyanser som dro meg mot det feminine som ofte har vært så vanskelig, fordi feminitet ofte ble knyttet til svakhet, og til kvinnen som det svakere kjønn.

Eller kanskje heller jenta.

Det søte, det uskyldige, det naive og det barnslige.

Det myke, medgjørlige og sårbare.

Jeg skapte disse deilige, glossy, rosa formene for så å deformere dem.
Ved bruk av stikkende flammer, kalde metallverktøy og et sterkt ønske om å destruere begynte
jeg å stikke hull.
Jeg stakk hull og rev opp veggene på glassbobla gang på gang til det nesten var mere hull enn overflate igjen.
Repetativt og utmattende.

Til sist sto jeg igjen med tomme skall, og et behov for å reparere.

Det jeg viser i denne utstillingen er de som har reist seg igjen.
Vesener som har funnet en ny form ut av nødvendighet.
De som har bli utsatt for uønskede forandringer utenfor deres kontroll; for overgrep og ødeleggelse.
De som har blitt noe annet, og tatt en ny form som resultat av det som ble