Skam er et mangefasettert fenomen. De aller fleste kan bruke skamfølelsen som et indre kompass å navigere etter for å unngå å tråkke feil i sosiale sammenhenger, slik at vi passer inn i samfunnet. Denne formen for skam er nyttig; det er ikke den skamfølelsen jeg ønsker å snakke om her.

Jeg ønsker å snakke om den vonde skammen som du egentlig burde ha sluppet unna.
Den som tilhører overgriperen. Den som gjerne følger med på lasset når du allerede har hatt det mer enn vondt nok. Den skammen.

Det sies at man skal passe seg for de skamløse.

Men tenk så deilig å slippe å skamme deg over den gangen du ble voldtatt.
Å slippe å skamme deg over å ha sovnet ved siden av kjæresten din på fylla, så han ble nødt til å ha sex med deg i ubevisst tilstand for å få seg no.
Å slippe å skamme deg over å være en person som fant deg i å bli slått. For hvorfor gikk du ikke bare? Hvem finner seg i sånt?
Å slippe å skamme deg over å være i et manipulativt forhold. Å la deg manipulere.
Å slippe å skamme deg over å være den svake personen som ikke klarer å gå fra den som slår. Som spotter. Som sår tvil om alt du trodde du var.
Å slippe å skamme deg over at du gikk ut på byen med den korte kjolen. Da var det jo ikke så rart at han tok for seg, selv om du ikke ville.. 

Det er viktig å skille mellom skyldfølelse og skam. Der skyldfølelsen forteller oss at vi har gjort noe feil, forteller skamfølelsen oss at vi er feil.

Det sies at man skal passe seg for de skamløse.
Men tenk så deilig å slippe å føle på feilplassert skam. Den som egentlig ikke er din.
___________________________________________________________________________

I utstillingen «Det sies at man skal passe seg for de skamløse» viser Siebke glassarbeider utført i et bredt spekter av teknikker som sammen danner et rom vi kan tre inn i.
En slags skammekrok.

I prosessen med å forme skammekroken har Siebke brukt repetisjon som et virkemiddel.
På samme måte som skamfølelsen gnager, kverner, og kjører minner på loop, har Siebke repetert de samme formene. Hun har støpt sine egne fingre gang på gang med små variasjoner. Subtile endringer i vinkling, og variasjon i hvor stor del som er med, men samme form.
Repetisjon i å forme emne etter emne av varmt glass for så å avkjøle dem og deretter sage ut mann etter mann av disse massive glassblokkene. Hver form er sagd ut på samme måte, med samme utgangspunkt, basert på samme følelse. Basert på skam.

Utstillingen er støttet av Bildende Kunstneres Hjelpefond v/ Kunstbanken på Hamar, og mesteparten av verkene er laget på residency ved s12 i Bergen.

foto: Jon Gorospe @jg.videolab